DEL 1: 0–15 ÅR «Jeg bestemmer!» – Nei, det gjør faktisk mamma og pappa
Fra bleieskift til kaffebesøk – Del 1
Det finnes neppe noen jobb med større ansvar, færre pauser og mer uforutsigbar arbeidstid enn det å være forelder.
Du får ingen opplæring. Ingen brukermanual. Ingen garanti for at barnet faktisk følger instruksjonene.
Og barnet kommer gjerne med en interessant egenskap: Det har sterke meninger om omtrent alt.
«Jeg vil ikke legge meg!»
«Jeg vil ha den koppen!»
«Hvorfor må jeg ha på jakke?»
«Alle andre får lov!»
Foreldrene svarer gjerne: «Fordi jeg sier det.»
Og akkurat der starter en av livets lengste forhandlinger.
De første årene handler om trygghet
Fra barnet blir født, er foreldrenes viktigste oppgave å skape trygghet. Barnet trenger mat, søvn, omsorg og kjærlighet – men også forutsigbarhet.
Et lite barn forstår ikke verden slik voksne gjør. Det trenger voksne som kan være den trygge rammen rundt livet.
Det betyr ikke at foreldrene skal si ja til alt.
Tvert imot.
Barn trenger grenser.
De trenger å vite hva som er lov, hva som ikke er lov, og hva som skjer når grensene brytes.
Grenser er ikke det samme som strenghet
Mange foreldre kan være redde for å være for strenge. Andre kan være redde for å være for lite strenge.
Men barn trenger først og fremst tydelige voksne.
«Nei, du kan ikke slå lillebroren din.»
«Vi kaster ikke maten på gulvet.»
«Nå er det leggetid.»
Det er ikke mangel på kjærlighet.
Det er kjærlighet med en bruksanvisning.
Problemet oppstår når grensene blir uforutsigbare. Hvis «nei» betyr nei mandag, kanskje tirsdag og «greit da» onsdag, lærer barnet fort at det lønner seg å fortsette å mase.
Barn er ikke dumme.
De er faktisk ganske gode forhandlere.
Så kommer skolealderen
Når barnet begynner på skolen, utvides verden. Foreldrene er ikke lenger den eneste viktige påvirkningen.
Lærere, venner, fritidsaktiviteter og etter hvert sosiale medier kommer inn.
Barnet begynner å sammenligne seg med andre.
«Hvorfor har han den mobilen?»
«Hvorfor får hun være ute lenger?»
«Hvorfor har alle andre lov?»
Det er her foreldrene må begynne å lære barnet noe viktig:
At rettferdighet ikke alltid betyr at alle får det samme.
Foreldrene lærer også
Det er lett å tro at det bare er barnet som skal lære.
Men foreldreskapet lærer også de voksne mye.
Du lærer tålmodighet.
Du lærer at en diskusjon om tannpuss kan vare overraskende lenge.
Du lærer at «jeg skal bare hvile i fem minutter» kan være en farlig setning når du har små barn.
Og du lærer at barnet ditt ikke nødvendigvis blir akkurat slik du hadde forestilt deg.
Det er en viktig erkjennelse.
Barnet er ikke et prosjekt som skal formes etter foreldrenes ønsker.
Det er et menneske som skal utvikle seg til å bli seg selv.
Barn trenger å bli sett – ikke bare korrigert
Hvis et barn stadig får høre hva det gjør feil, kan det begynne å tro at det selv er feil.
Derfor er det viktig å skille mellom handling og person.
«Det du gjorde var ikke greit.»
er noe helt annet enn:
«Du er håpløs.»
Den første setningen korrigerer handlingen.
Den andre angriper barnet.
Ord kan sette seg fast lenge.
Et barn kan glemme hvorfor det fikk kjeft.
Men det kan huske hvordan det følte seg.
Og så kommer de berømte tenårene
Ved 13–15 år begynner noe nytt.
Barnet vil ha mer frihet.
Foreldrene vil fortsatt ha kontroll.
Barnet mener foreldrene ikke forstår noe.
Foreldrene begynner å lure på hvem som har byttet ut barnet deres over natten.
Dette er egentlig en naturlig del av utviklingen.
Barnet skal gradvis løsrive seg.
Foreldrene skal gradvis slippe taket.
Men ingen av delene skjer uten litt motstand.
Det viktigste foreldrene kan gi
Et barn trenger ikke perfekte foreldre.
Det trenger foreldre som er trygge nok til å si:
«Dette gjorde jeg feil.»
«Jeg beklager.»
«Jeg forstår at du ble lei deg.»
«Jeg er glad i deg, selv om jeg ikke liker det du gjorde.»
Det siste er kanskje noe av det viktigste.
Kjærlighet bør ikke være en belønning for god oppførsel.
Barnet bør vite at kjærligheten består, selv når oppførselen må korrigeres.
Tenk litt på dette
Når barnet er lite, er forelderen hele verden.
Etter hvert blir verden større.
Foreldrenes oppgave er derfor ikke å holde barnet tett for alltid.
Oppgaven er å gi barnet røtter – og etter hvert vinger.
Og kanskje er det nettopp det foreldreskap handler om:
Å lære barnet å klare seg uten deg, samtidig som du sørger for at barnet alltid vet at det kan komme tilbake.
I neste del møter vi tenåringen og den unge voksne.
Da kommer spørsmålet:
Når skal foreldrene begynne å slippe taket?
Og kanskje enda viktigere:
Hvordan gjør man det uten å miste kontakten?
«Tenk litt på dette»
Når var sist gang du så forelderen din som et menneske – og ikke bare som mamma eller pappa?
Kommentarer