DEL 2: 15–20 ÅR«Jeg er voksen!» – Ja, men hvem betaler abonnementet?
Fra bleieskift til kaffebesøk – Del 2
«Jeg er voksen!»
Det er en setning mange foreldre hører i løpet av ungdomsårene.
Og ofte kommer den fra personen som fem minutter senere spør:
«Hvor er passordet til Wi-Fi?»
Velkommen til den vanskelige mellomfasen.
Tenåringen er ikke lenger et barn, men heller ikke nødvendigvis klar for å håndtere alt det voksenlivet kommer med.
Det er en periode hvor barnet skal finne ut hvem det er – og foreldrene skal finne ut hvor mye de fortsatt skal bestemme.
Fra kontroll til tillit
Når barnet er lite, bestemmer foreldrene.
Når barnet blir eldre, må forholdet gradvis bygge mer på tillit.
Men tillit oppstår ikke fordi barnet fyller 16 år.
Den bygges over tid.
Hvis ungdommen holder avtaler, tar ansvar og kommuniserer, kan friheten økes.
Hvis avtaler brytes hele tiden, er det naturlig at foreldrene blir bekymret.
Men her ligger en viktig forskjell:
Tillit betyr ikke at foreldrene slutter å bry seg.
Det betyr at de begynner å gi barnet mer ansvar.
«Alle andre får lov!»
Dette er kanskje den mest brukte setningen i ungdomsårene.
Og foreldrene bør vite at «alle andre» er en ganske stor og mystisk gruppe.
«Alle andre får være ute til to.»
«Alle andre har den mobilen.»
«Alle andre får dra på festen.»
Foreldrenes jobb er ikke å konkurrere med «alle andre».
De må gjøre det som passer deres barn og deres familie.
Noen ganger er svaret nei.
Og et nei trenger faktisk ikke en 45 minutters PowerPoint-presentasjon for å være gyldig.
Privatliv blir viktigere
En ungdom trenger privatliv.
Det betyr ikke nødvendigvis at foreldrene skal vite alt.
Telefonen, meldingene, vennene og følelsene blir mer private.
Foreldrene må samtidig være oppmerksomme på at ungdommen fortsatt trenger hjelp.
Den vanskelige balansen er:
Hvordan følger du med uten å overvåke?
Det finnes ikke ett svar.
Men en god regel er å gjøre det mulig for ungdommen å komme til foreldrene uten å bli møtt med panikk, foredrag eller dom.
Hvis ungdommen forteller noe vanskelig og reaksjonen alltid blir:
«Hva var det jeg sa!»
kan neste samtale bli betydelig kortere.
Foreldrene må tåle å bli avvist litt
Det kan gjøre vondt.
Barnet som tidligere ville sitte på fanget, vil plutselig helst være på rommet.
Foreldrene som tidligere var verdens morsomste mennesker, blir nå «kleine».
Det er nesten imponerende hvor raskt dette skjer.
Men det betyr ikke nødvendigvis at kjærligheten er borte.
Ungdommen prøver å skape sin egen identitet.
Foreldrene må derfor tåle litt avstand uten å tolke alt som avvisning.
Samtidig må ungdommen lære ansvar
Frihet uten ansvar blir fort kaos.
Ungdommen må gradvis lære:
å holde avtaler
å håndtere penger
å ta konsekvenser
å si fra
å respektere andre
å håndtere konflikter
å ta egne valg
Foreldrene kan ikke beskytte barnet mot alle feil.
Noen ganger må ungdommen få erfare konsekvensene av egne valg.
Det betyr ikke at foreldrene skal stå og juble når ungdommen gjør en tabbe.
Men de kan si:
«Jeg hjelper deg gjennom dette. Men du må også være med på å rydde opp.»
Når barnet blir 18
18-årsdagen har en merkelig effekt.
På papiret er barnet plutselig voksen.
I foreldrenes hode kan det fortsatt være den lille ungen som måtte ha hjelp til å knyte skolissene.
Men den unge voksne har nå rett til å ta egne beslutninger.
Det betyr at forholdet bør endres.
Foreldrene kan fortsatt gi råd.
Men forskjellen mellom råd og ordre blir viktigere.
«Jeg ville gjort det slik.»
er noe annet enn:
«Du skal gjøre det slik.»
Hva om foreldrene er uenige?
Det vil de være.
Barnet velger kanskje utdanning foreldrene ikke forstår.
Kjæresten foreldrene ikke liker.
Jobben foreldrene mener er usikker.
Eller kanskje barnet ønsker å flytte langt bort.
Foreldrene har lov til å være bekymret.
Men kjærlighet betyr ikke at man alltid må vinne diskusjonen.
Noen ganger er den klokeste setningen:
«Jeg er ikke enig, men jeg respekterer at dette er ditt valg.»
Den nye foreldrerollen
Foreldrene skal ikke forsvinne.
De skal skifte rolle.
Fra sjef til rådgiver.
Fra kontroll til tillit.
Fra å bestemme til å støtte.
Det er en overgang som kan være vanskelig.
Men den er nødvendig.
For målet med oppdragelsen er ikke å få et barn som alltid gjør som foreldrene sier.
Målet er å få en voksen som kan tenke selv.
Tenk litt på dette
Kanskje det vanskeligste med å være forelder ikke er å lære barnet å gå.
Det er å lære barnet å gå videre uten å holde det i hånden.
Og kanskje den unge voksne trenger foreldrene mer enn noen gang – bare på en annen måte.
I neste del møter vi den voksne sønnen eller datteren.
Da kommer den store prøven:
Kan foreldre klare å gi råd uten å blande seg?
«Tenk litt på dette»
Hvis du kunne gå tilbake til én samtale du hadde med foreldrene dine, hva ville du sagt annerledes?
Kommentarer