DEL 6: 50–60 ÅR «Når barnet blir den voksne»

Fra bleieskift til kaffebesøk – Del 6

Du kan være 55 år.

Du kan ha barn.

Du kan ha barnebarn.

Du kan ha vært sjef, ektefelle, huseier og ansvarlig voksen i flere tiår.

Men så ringer telefonen.

«Hei, det er mamma.»

Og på et lite øyeblikk er du ikke 55 lenger.

Du er kanskje 12.

Det er noe spesielt med forholdet mellom foreldre og barn.

Det følger oss hele livet.

Når rollene snus

Foreldrene kan nå være 70, 80 eller 90 år.

De kan fortsatt være selvstendige.

Men kanskje de trenger mer hjelp.

Det kan være praktiske oppgaver, økonomi, helse, transport eller bare noen å snakke med.

Barnet blir gradvis en omsorgsperson.

Men det betyr ikke at barnet slutter å være barn.

Begge roller kan eksistere samtidig.

Omsorg kan være kjærlighet – og belastning

Å hjelpe en gammel forelder kan være meningsfullt.

Men det kan også være slitsomt.

Noen ganger er det jobb, egen familie, barn, barnebarn og andre forpliktelser samtidig.

Da kan dårlig samvittighet komme snikende.

«Burde jeg besøke oftere?»

«Burde jeg ringe mer?»

«Gjør jeg nok?»

Det finnes ingen perfekt mengde omsorg.

Man må også ta vare på seg selv.

For du kan ikke være en god støtte for andre hvis du selv går tom.

Når foreldrene trenger hjelp til å ta beslutninger

Dette kan være en vanskelig overgang.

Tidligere bestemte foreldrene over seg selv og familien.

Nå kan barna bli involvert i store beslutninger.

Men det er viktig å spørre:

Hva ønsker foreldrene selv?

Hjelp bør så langt det er mulig være samarbeid – ikke overstyring.

De har fortsatt et liv.

De har fortsatt ønsker.

Og de har fortsatt verdighet.

Historiene blir viktigere

Når foreldrene blir gamle, kan historiene deres bli noe av det mest verdifulle de etterlater seg.

Hvordan møttes de?

Hvordan var barndommen deres?

Hva jobbet de med?

Hva drømte de om?

Hva angrer de på?

Hva er de stolte av?

Hva ville de gjort annerledes?

Dette er spørsmål mange ønsker de hadde stilt tidligere.

Derfor trenger ikke alle samtaler handle om praktiske problemer.

Noen ganger kan man bare sitte med en kaffe og spørre:

«Fortell meg om da du var ung.»

Da kan man oppdage at foreldrene ikke bare var foreldre.

De var mennesker med et helt liv før deg.

Tilgivelse

Ingen foreldre er perfekte.

Ingen barn er perfekte.

Det finnes familier hvor det har skjedd ting som ikke kan gjøres om.

Men noen ganger kan man velge hva man vil bære videre.

Tilgivelse betyr ikke nødvendigvis at man sier:

«Det som skjedde var greit.»

Det kan bety:

«Jeg vil ikke la dette styre resten av livet mitt.»

Det kan være en gave til seg selv.

Den siste fasen

En dag kan telefonsamtalen utebli.

Kaffekoppen kan stå tom.

Stolen kan stå der.

Men personen er ikke lenger tilgjengelig.

Da kan alle de små tingene plutselig bli store.

Den rare latteren.

De dårlige vitsene.

Spørsmålet om du har spist.

Rådene du aldri ba om.

De samme historiene du har hørt hundre ganger.

Og kanskje er det da man innser:

Det var aldri de store øyeblikkene som betydde mest. Det var alle de små.

Hva sitter igjen?

Gjennom livet går vi fra å trenge foreldrene våre til å utfordre dem.

Så flytter vi hjemmefra.

Vi blir voksne.

Vi får kanskje egne barn.

Vi blir rådgivere.

Vi hjelper foreldrene våre.

Og til slutt må vi kanskje lære å leve uten dem.

Men forholdet forsvinner ikke.

Det fortsetter i minnene.

I historiene.

I vanene.

I måten vi snakker på.

I uttrykkene vi plutselig hører oss selv bruke.

Og kanskje mest av alt:

I måten vi selv blir foreldre på.

Den store runddansen

Et barn begynner livet med å holde foreldrene i hånden.

Etter hvert slipper barnet hånden.

Så finner det sin egen vei.

Senere kan barnet være den som holder foreldrenes hånd.

Det er ikke nødvendigvis trist.

Det er livet.

Og kanskje er det nettopp dette et godt foreldre–barn-forhold handler om:

Å være der for hverandre når rollene endrer seg.

Ikke perfekt.

Ikke uten konflikter.

Men med respekt, kjærlighet, humor og vilje til å forstå hverandre.

Tenk litt på dette

Hvis foreldrene dine fortsatt lever:

Når ringte du sist bare for å høre hvordan de hadde det?

Hvis barna dine er voksne:

Når spurte du sist hva de egentlig tenker, uten å komme med et råd?

Og hvis du selv har barn:

Hva håper du at de skal huske om deg når de en dag ser tilbake på livet?

Kanskje svaret ikke handler om hvor mye penger du tjente.

Eller hvor stort hus du hadde.

Eller hvor mange regler du klarte å lage.

Kanskje de husker latteren.

Tryggheten.

Kaffekoppene.

Samtalene.

Og følelsen av at:

«Mamma og pappa var der.»

For til syvende og sist er det kanskje det hele handler om.

Fra bleieskift til kaffebesøk.

Fra forelder til rådgiver.

Fra barn til voksen.

Og tilbake igjen.

«Tenk litt på dette»

Forholdet mellom foreldre og barn tar aldri helt slutt. Det bare skifter form.

Vi slutter aldri å være barn. Vi lærer bare etter hvert å være voksne sammen med foreldrene våre.